Bjørkebu seter

Fotodagbok — 19 juli, 2009 at 11:56 | 5 kommentarer |

Langt inne på fjellet ligger Bjørkebu seter

En seter er et fjellbeite som ligger så langt fra gården(e) at buskapen ikke kan drives frem og tilbake på én dag.  Hensikten med seterdrift er å utnytte beiteareal over et større område, og i områder som ikke gir mulighet til fast bosetning. En seter ligger vanligvis høyere i landskapet enn gården den hører til.

Seterdrift har vært viktig i mange fjellområder, f.eks. i Norge, Alpene, Dinariske alper, Pyreneene, Schwarzwald og Vogesene. Størst utbredelse og betydning har den hatt i Alpene. Betydningen sank fra begynnelsen av 1800-tallet, da bedre transportmuligheter gjorde at melkeproduksjon fra seterdrift ble utkonkurrert fra lavlandsområder.

Dette huset måtte besøkes av og til

ULIKE DYRESLAG

Setre ble brukt til mange ulike dyreslag. De fleste setre ble brukt til melkekyr, og ysting var en viktig måte å nyttiggjøre setrene og konservere melken på. Det fantes også setre uten foredling av melk. Fordelen med seterdrift var i slike tilfeller at buskapen kunne økes utover det nivået som dalbeitene alene hadde tillatt. Positive bivirkninger av seterdrift var dessuten (uansett dyreslag) en friskere buskap, siden fjellvegetasjonen ofte er av høyere kvalitet, og buskapen fikk styrket sin fysikk. Blant andre dyr som ble brakt til seters, er

- geiter (vanlig i Norge, sjelden i Alpene),
- ungkyr (ikke uvanlig i historisk tid i Alpene; i dag til og med av større omfang enn setre med melkekyr),
- hester (i Alpene spesielt i nærheten av fjellpass, der hester ble brukt som pakkdyr),
- sau (vanlig i de mediterrane delene av Alpene; i den senere tid igjen økende, om enn ofte uten gjetere).

Sau er fortsatt  en del å se i fjellet

BYGNINGER

Setre omfatter også enkle bygninger som ble brukt til sesongbosted og til ysting. Bygningene ble sjelden bebodd av hele bondefamilier, men av enkelte familiemedlemmer og hadde en mye enklere standard enn gårdene. Om det fantes fjøs på setra, var veldig variabelt i ulike områder. Norske setre hadde ofte fjøs, mens fjøs var fraværende fra setrene f.eks. i de tysktalende Alpene. I dag har infrastrukturen til de gjenværende setrene blitt betydelig modernisert. Melka transporteres nå ofte med bil fra setra til meieriet.

EIERFORMER

Eierstrukturene for setre var og er veldig mangfoldige. Norske setre var i privateie, dvs. hver gård hadde sin egen seter. Denne eierformen forekommer også i Alpene, men er heller unntaket. Her er setrene oftere allmenninger eller eies av interessentskaper, dvs. setrene er fra gammelt av felles for alle bønder i en eller flere landsbyer, eller for de av bøndene som har kjøpt andelsrettigheter.

DRIFTSFORMER

Felles setre (allmenninger eller interessentskaper) kan ha en felles driftsform, dvs. driften overlates mot betaling til spesialiserte ystere og gjetere (budeier eller sveisere). Denne driftsformen ble utviklet i Sveits på 1200-tallet og fikk sitt gjennombrudd i Alpene med innføringen av ysting basert på løpe, siden denne forutsetter mer melk enn en enkelt buskap produserer. Alternativt beholdt hver familie ansvaret for sin egen buskap (inkl. gjeting og ysting), slik at det kunne oppstå regelrette seterlandsbyer.

Mange solgte også produktene de produserte på seteren til turister, reisende og andre
På Bjørkebu seter var det produksjon av forskjellige varer

Postmannen hadde lang vei til denne postkassen på Bjørkebu

Lafting var byggemåten helt opp i disse tider, da nå hytter på fjellet ofte blir laftet.
Laftekunsten har blitt mer og mer populært

Kjøttprodukjson var også en viktig del av hverdagen til de som var selvforsynte

På Bjørkebu seter er det mange bygninger.. Ikke sikker på hva alle ble brukt til men dyrehold, matlager og matproduksjon var nok noen av bruksområdene

Etter besøket på Bjørkebu seter var det bare å ta bena fatt og begynne på hjemturen.
En fantastisk dag i fjellet med sol, niste og sekk

^Stem:

Emneord: Anbefalte, Fjellet, Fotodagbok